Fra nå av er det slutt!

For mange år siden utviklet jeg sykkelhjelmer. På et møte hos en verktøymaker i Italia fikk jeg se en hjelm som en av våre konkurrenter var i ferd med å lansere. Den var vakker i linjene og fikk vår egen hjelm til å ligne en melsekk. På den tiden bestod hjelmen av to deler: EPS-klossen (Ekspandert Polystyren, les gjerne isoporklossen) og et plastskall i fine farger som lå utenpå. Disse delene var limt sammen. Konkurrentens hjelm hadde de samme delene, men de var støpt sammen. Siden de to delene altså var smeltet sammen var konkurrentens hjelm betydelig sterkere enn vår i tillegg til at den var slankere.

Tilbake i Norge tok jeg med meg noen plastskall til EPS-leverandøren vår og fikk ham til å smelte plastskallet sammen med EPS-klossen. Vi fikk noen stygge, men usedvanlig sterke hjelmer ut av maskinen den dagen. Jeg overdriver ikke når jeg påstår at den nye hjelmen var 3-4 ganger sterkere enn hva den normalt ville vært.
Jeg tok med meg prototypen til min sjef. Stolt som en hane tok jeg først en ordinær hjelm og slo mot pultkanten. Hjelmen knakk som forventet. Deretter tok jeg den nye, stygge men sterke prototypen og gjorde det samme. Hjelmen fikk kun en liten hvit stripe på toppen. Sjefen min så på meg. Han tenkte seg om et par sekunder og brølte deretter til meg: ’Sjur Dagestad. Fra nå av forbyr jeg deg å jobbe med sykkelhjelmer!’ Det ble som han sa. Dette var den siste hjelmen jeg lagde. Fortsatt, den dag i dag lurer jeg på hva som virkelig skjedde. En ting var at jeg ikke hadde forankret dette med ham. Jeg ønsket å overraske ham med noe som jeg opplevde som svært positivt. I Italia hadde vi sett på konkurrentens hjelm sammen og vi hadde begge konkludert med at konkurrentens hjelm kom til å gi oss økt konkurranse.

Har du innspill, setter jeg pris på å høre fra deg. Historien forteller om pådriverens dilemma i organisasjoner. Jeg forankret prosessen for dårlig. Min sjef fikk den nye prototypen kastet på seg som julekvelden på kjærringa. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor det gikk som det gikk. Jeg er tross alt ingeniør, ikke psykolog.

Du må bestemme deg på forhånd for hvor impulsiv du har tenkt å være

Butikkeierens våte drøm handler om mimpulshandling. De aller, aller fleste av oss har opplevd å gå inn i en butikk og komme ut med mer enn de hadde planlagt. ’Det er umulig å komme ut av IKEA uten handle over 1000,-’ nevnte en kollega i lunchen på onsdag.

La oss ta følgende tenkte situasjon: Du skal kun innom butikken for å kjøpe en flaske cola. Siden du kun skal kjøpe en liten flaske, dropper du å ta med deg handlekurv. Inne i butikken kommer du på at du også trenger dopapir. På veien forbi vaskemidlene plukker du med deg en pakke SUN oppvaskmiddel, og rundt hjørnet blir dagens dessert valgt: en boks hermetisk fersken. Der og da har du fått et problem: Du har ikke plass til å holde mer løse artikler. Kort sagt du har impulshandlet på deg et behov: Du har behov for bærehjelp. Den mest nærliggende løsningen er da handlekurv. Du snur deg rundt og ser etter handlekurv, men finner du noen? Njet. De står på utsiden av butikken!

En ting som forundrer meg sterkt er at på den ene siden så ønsker butikkene at du skal handle mest mulig på impuls. På den andre siden må du ta stilling til hvor mye du skal handle før du går inn i butikken. (Mye = handlevogn, middels = handlekurv, lite = ingen bærehjelp). Skal du handle mye må du i tillegg betale avgift for dette (se blogginnlegg om depositum på handlevogner).

Jeg var på IKEA i forrige uke og hadde selvfølgelig handlet for mye. Stearinlyspakka holdt på å falle ut av hendene på meg. Akkurat da bærebehovet var som størst, lå det en stor haug med handleposer rett foran meg. Tusen takk, IKEA.

Det er en kjent sak at dagligvarehandelen betaler elendig, men hvorfor må de tenke elendig også? Det har jeg aldri skjønt.

1,6 tWh - Gjesp

Dersom Norge skal bli en ledende energinasjon om 5, 10, 15 år trengs mer enn berlinerkranser og smultringer. Hvor er de store tiltakene? Tiltakene som fyller mer enn et forvokst bondesamfunns behov for 230 Volt og damp med 3 bars trykk. I går fikk jeg høre om 1% som økes til 2%. 0.3 tWh og 1,6 tWh har dukket opp på flip-over-arkene. Hvor blir det av 100 tWh? 13.000 tWh hvor er du? Ingen høyere? Jeg antar at det må være samlet minst 50-60 liter av Norges ledende hjernemasse innen energi og miljø her på Grønn Boks i Oslo disse dagene. Det alene bør skape forventninger i 1.000-tWh-klassen og oppover.

Til info: Norges forbruk er på ca. 250 tWh pr år. Oljeproduksjonen i Nordsjøen er på 2.500 tWh. En studie av vindmulighetene i Nordsjøen ga 14.000 tWh (uten vindmøller i områder hvor båter ferdes).

Vi står i starten av dag 2. Jeg skal oppdatere deg i kveld på det mest visjonære scenariet.

Brumunddal Ungkarsklubb sterkt representert på Grønn Boks

Det er med stor glede jeg kan meddele til Brumunddal Ungkarsklubbs (BUKK) omlag 20 medlemmer (opp gjennom tiden), hvorav ca. 10 er kvinnelige medlemmer, at klubben er sterkt representert i gruppe 3 på Grønn Boks. 2 av 6 gruppedeltagere er livsvarige medlemmer i BUKK. Når vi i tillegg legger til at et annet av medlemmene er sterkt involvert i ett av Norges største selskapers satsning innen fornybar energi, skal det ikke mye tankekraft til å konkludere med følgende: BUKK er å regne som et energiselskap.

BUKK foreslår følgende umiddelbare tiltak: Moelv legges ned og gjøres om til verdens største atomkraftverk. På denne måten vil vi vise verden (og innbyggerne på Biri) at vi er i verdensklasse. Senteret døpes til 'Alf Prøysens National Atomic Centre of Extreme excelence and ultra high Power Plant (Forkortet blir dette til APNACEPP som på indianerspråk betyr 'stor kjærlighet til vinden' i følge våre studier av Sølvpilen)'. Innbyggerne i Brumunddal bevilges gratis oppvarmede svømmebasseng. Formanden har talt med rallende vetostemme.

Det må legges til, for de uvitende utenforstående, at klubbens formålsparagraf er å bevare ungkaren i deg og at formannen, som går under den korrekte tittel: Begrædelige formand, er glad i bananlikør, dog begrenset oppad til ett stort glass. Formanden er mottagelig for bananlikørbestikkelser fra deltagende atominteressenter under den Grønne Boksens kvelds- og nattsesjon.

Hydrogenmøller

Jeg har lyst til å presentere en av de mer visjonære løsningene som har dukket opp i løpet av dagen: Hydrogenmøllen. Den som ikke liker nye ting, bør slutte nå.


Hydrogenmøllen er en vindmølle til havs. I stedet for å produsere strøm, produserer den hydrogen. Hydrogenet kan enten sendes i rør til lands eller til en nærliggende plattform eller lagres i en tank som er montert på vindmøllen. La oss forfølge tankkonseptet videre:
Tanken tømmes ved at et tankskip henter hydrogenet. Dette fraktes til land hvor hydrogenet kan benyttes til elproduksjon, drift av biler osv. I dette scernariet bygger Norge seg opp som en produsent av vindmøller til havs og etablerer seg som en verdensledende aktør. Faktisk utkonkurrerer vi danskene på vindmølleproduksjon.

Ja da, vi er fullstendig klar over at det er en vill ide - omtrent som oppdrettsanlegg i 1952, å lande på månen i 1963, eller V-stilen til Bokløv i 1982.

Har du lyst til å høre mer: Vel, hvis du får olje- og energiministeren til å ringe meg (9775 9104), så skal vi gjerne gi det en skikkelig presentasjon på torsdag.

Grønn boks og hestemøkk

Jeg har havnet på gruppe med en spennende fyr. Are er næringspolitisk rådgiver i LO og har allerede vist seg som en visjonær rakett. Jeg har lyst til å trekke fram ett av innleggene hans fra arbeidet vårt i gruppe 3 (som handler om energieffektivisering i norsk industri):

I 1880 (eller deromkring) kunne ekspertene fortelle at slik som hestetransporten utviklet seg, ville byene etterhvert drukne i hestemøkk. Løsningen ble å lage innretninger for å fjerne denne møkka. Oppfinnere og innovatører skapte ulike innretninger for møkkfjerning. Det som imidlertid skjedde var at bilen kom og problemet løste seg selv.

Ares spørsmål er: Hvordan vet vi at dagens løsninger kommer til å holde seg inn i framtiden? En av tingene vi bør jobbe med er nettopp de visjonære, langsiktige løsningene. Løsningene som kan gi oss en plassering i verdensklasse. Dette er nettopp en av tingene vi jobber med inne i den grønne boksen. Og Are, han heter Tomasgard til etternavn.

Neste krise kommer i 2028

I 1988 begynte jeg i min første fulltidsjobb som nyutdannet sivilingeniør. Senere samme år kjøpte jeg min første leilighet. Den kostet 600.000,- (60 m2) og eiendomsmegleren bedyret at dette var den absolutt beste investering man kunne gjøre. Prisene var så lave at de kunne ikke synke. Dette kom til å gå rett til himmels. 2 år senere solgte jeg leiligheten for kr. 300.000,-.

I 1988 var det krise.

Nå er vi i 2008 og det er en ny krise på gang.

På bildet under ser du en oversikt over levetid for Fortune 500-bedrifter i USA. Legg merke til at med 20 års mellomrom svinger denne kurven opp og ned. I 1928 var det krise. I 1948 levde bedriftene kortere enn i 1943 og i 1952. I 1968 gjentok dette seg igjen. I 1988 var det en krise, som i 2008. Jeg tror at neste krise kommer i 2028.

Et råd vil jeg gi: Ha penger i 2028. Da kommer ting til å gå på billigsalg igjen (som i 2008). Det er i krise nye formuer dannes og gamle går over ende.

Finanskrisen kan bli en innovasjonsmotor

"Jeg ser muligheter over alt ... og jeg vil oppfordre deg til å gjøre det samme". Journalisten Bjarke Wiegand i Mandag Morgen i Danmark forteller om toppsjefen i Sun Microsystems, Jonathan Schwartz, som sender en mail til samtlige ansatte hvor han skriver: "Det riktige spørsmål til enhver kunde du møter er 'Hvordan kan jeg hjelpe?' Jeg lover deg at de vil ha ideer til oss, og vi vil ikke mangle på ideer til dem".

I tiden framover vil fagfolk søke over til nye områder som følge av krisen. I mange år har mange sett med beundring på hvordan fagfolk i Silicon Valley beveger personer seg mellom bedrifter og fagområder. I tiden fremover kommer vi til å oppleve nettopp dette, her i Norge. Denne 'Silicon Valley-effekten' vil bidra til at vi vil få positive endringer i tiden fremover.

Link til artikkelen her.

Utviklingsavdeling til salgs på rot

Tidligere i dag fikk jeg en telefon med følgende beskjed: 'Vet du om noen som trenger en hel utviklingsavdeling på 20 mann?' For den som ønsker å satse i marge tider for å være klar for å høste når de bedre tidene kommer, vil dette kunne være en gullkantet mulighet. Min kollega i den andre enden av telefonen kunne fortelle følgende:

Vi kan tilby en profesjonell og godt samkjørt utviklingsavdeling som kan dekke over følgende områder: applikasjonssoftware, embedded software, sanntidssystemer, C/C++, Java, fpga, Linux, innkjøp, hardware design, ledelse, prosjektledelse og markedsføring.

De fleste vil sikkert ressonere seg fram til at dette er et resultat av dårlige tider (som det sannsynligvis er). Noen få av oss vil si: 'For en mulighet. det er nettopp denne type kompetanse jeg har lett etter.'

Dersom du har bruk for avdelingen eller har tips om andre som kan ha bruk for den, setter vi pris på at du tar kontakt.

Det er tøfft, men gutta liker det

Det er lett å forherlige hvor fantastisk det er å gå på ski på fjellet i sterk vind og kulde, når man sitter foran peisen. Tiden vi har foran oss kan gi assosiasjoner til den slitsomme fjellturen - en tur vi ikke unner andre, men er glad for at vi har fått. 31 minus i telt i Folldal ble et vendepunkt i mitt eget liv.

La oss ta en metafor til:
Sett deg godt til rette i sofaen. Slå på 'Carl & co' eller 'Hotell Cæsar' eller noe slik. Stapp i deg en pose potetgull. På toppen av det hele dytter du i deg så mye sjokolade som du overhodet klarer. Til sist avslutter du med en eske mokkabønner. Så sier du til deg selv: 'Nå skal jeg virkelig sette i gang og skape noe!'
Vil du klare det?
Nei, selvfølgelig ikke. Du er stappmett og har baken godt trykket ned i sofaen.
Kanskje det er slik vi har blitt? Gode og mette og med baken godt plassert i sofaen.

Velferdsstatens bakside er at man risikerer å bli 'tung i baken'. Som ansatt ved NTNU og Høgskolen i Gjøvik er jeg fullstendig klar over at for hver kandidat vi utdanner finnes det noen hundre tilsvarende kandidater i India, Kina, Japan eller USA. Mens våre kandidater er 'gode og mette' vil mange av de utenlandske kandidatene være 'sultne'. Dette er de vi skal konkurrere mot.


Når 99.9% av oss sitter hypnotisert foran Hotell Cæsar, vil det være unike muligheter for de av oss som ikke sitter foran fjernsynet. La oss gripe dem. Vi hadde et ordtak i militæret: 'Det er tøfft, men gutta liker det'.
Mulighetene starter i dag - for den som vil det.