For mange år siden utviklet jeg sykkelhjelmer. På et møte hos en verktøymaker i Italia fikk jeg se en hjelm som en av våre konkurrenter var i ferd med å lansere. Den var vakker i linjene og fikk vår egen hjelm til å ligne en melsekk. På den tiden bestod hjelmen av to deler: EPS-klossen (Ekspandert Polystyren, les gjerne isoporklossen) og et plastskall i fine farger som lå utenpå. Disse delene var limt sammen. Konkurrentens hjelm hadde de samme delene, men de var støpt sammen. Siden de to delene altså var smeltet sammen var konkurrentens hjelm betydelig sterkere enn vår i tillegg til at den var slankere.
Tilbake i Norge tok jeg med meg noen plastskall til EPS-leverandøren vår og fikk ham til å smelte plastskallet sammen med EPS-klossen. Vi fikk noen stygge, men usedvanlig sterke hjelmer ut av maskinen den dagen. Jeg overdriver ikke når jeg påstår at den nye hjelmen var 3-4 ganger sterkere enn hva den normalt ville vært.
Jeg tok med meg prototypen til min sjef. Stolt som en hane tok jeg først en ordinær hjelm og slo mot pultkanten. Hjelmen knakk som forventet. Deretter tok jeg den nye, stygge men sterke prototypen og gjorde det samme. Hjelmen fikk kun en liten hvit stripe på toppen. Sjefen min så på meg. Han tenkte seg om et par sekunder og brølte deretter til meg: ’Sjur Dagestad. Fra nå av forbyr jeg deg å jobbe med sykkelhjelmer!’ Det ble som han sa. Dette var den siste hjelmen jeg lagde. Fortsatt, den dag i dag lurer jeg på hva som virkelig skjedde. En ting var at jeg ikke hadde forankret dette med ham. Jeg ønsket å overraske ham med noe som jeg opplevde som svært positivt. I Italia hadde vi sett på konkurrentens hjelm sammen og vi hadde begge konkludert med at konkurrentens hjelm kom til å gi oss økt konkurranse.
Har du innspill, setter jeg pris på å høre fra deg. Historien forteller om pådriverens dilemma i organisasjoner. Jeg forankret prosessen for dårlig. Min sjef fikk den nye prototypen kastet på seg som julekvelden på kjærringa. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor det gikk som det gikk. Jeg er tross alt ingeniør, ikke psykolog.
Tilbake i Norge tok jeg med meg noen plastskall til EPS-leverandøren vår og fikk ham til å smelte plastskallet sammen med EPS-klossen. Vi fikk noen stygge, men usedvanlig sterke hjelmer ut av maskinen den dagen. Jeg overdriver ikke når jeg påstår at den nye hjelmen var 3-4 ganger sterkere enn hva den normalt ville vært.
Jeg tok med meg prototypen til min sjef. Stolt som en hane tok jeg først en ordinær hjelm og slo mot pultkanten. Hjelmen knakk som forventet. Deretter tok jeg den nye, stygge men sterke prototypen og gjorde det samme. Hjelmen fikk kun en liten hvit stripe på toppen. Sjefen min så på meg. Han tenkte seg om et par sekunder og brølte deretter til meg: ’Sjur Dagestad. Fra nå av forbyr jeg deg å jobbe med sykkelhjelmer!’ Det ble som han sa. Dette var den siste hjelmen jeg lagde. Fortsatt, den dag i dag lurer jeg på hva som virkelig skjedde. En ting var at jeg ikke hadde forankret dette med ham. Jeg ønsket å overraske ham med noe som jeg opplevde som svært positivt. I Italia hadde vi sett på konkurrentens hjelm sammen og vi hadde begge konkludert med at konkurrentens hjelm kom til å gi oss økt konkurranse.
Har du innspill, setter jeg pris på å høre fra deg. Historien forteller om pådriverens dilemma i organisasjoner. Jeg forankret prosessen for dårlig. Min sjef fikk den nye prototypen kastet på seg som julekvelden på kjærringa. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor det gikk som det gikk. Jeg er tross alt ingeniør, ikke psykolog.
