Fra nå av er det slutt!

For mange år siden utviklet jeg sykkelhjelmer. På et møte hos en verktøymaker i Italia fikk jeg se en hjelm som en av våre konkurrenter var i ferd med å lansere. Den var vakker i linjene og fikk vår egen hjelm til å ligne en melsekk. På den tiden bestod hjelmen av to deler: EPS-klossen (Ekspandert Polystyren, les gjerne isoporklossen) og et plastskall i fine farger som lå utenpå. Disse delene var limt sammen. Konkurrentens hjelm hadde de samme delene, men de var støpt sammen. Siden de to delene altså var smeltet sammen var konkurrentens hjelm betydelig sterkere enn vår i tillegg til at den var slankere.

Tilbake i Norge tok jeg med meg noen plastskall til EPS-leverandøren vår og fikk ham til å smelte plastskallet sammen med EPS-klossen. Vi fikk noen stygge, men usedvanlig sterke hjelmer ut av maskinen den dagen. Jeg overdriver ikke når jeg påstår at den nye hjelmen var 3-4 ganger sterkere enn hva den normalt ville vært.
Jeg tok med meg prototypen til min sjef. Stolt som en hane tok jeg først en ordinær hjelm og slo mot pultkanten. Hjelmen knakk som forventet. Deretter tok jeg den nye, stygge men sterke prototypen og gjorde det samme. Hjelmen fikk kun en liten hvit stripe på toppen. Sjefen min så på meg. Han tenkte seg om et par sekunder og brølte deretter til meg: ’Sjur Dagestad. Fra nå av forbyr jeg deg å jobbe med sykkelhjelmer!’ Det ble som han sa. Dette var den siste hjelmen jeg lagde. Fortsatt, den dag i dag lurer jeg på hva som virkelig skjedde. En ting var at jeg ikke hadde forankret dette med ham. Jeg ønsket å overraske ham med noe som jeg opplevde som svært positivt. I Italia hadde vi sett på konkurrentens hjelm sammen og vi hadde begge konkludert med at konkurrentens hjelm kom til å gi oss økt konkurranse.

Har du innspill, setter jeg pris på å høre fra deg. Historien forteller om pådriverens dilemma i organisasjoner. Jeg forankret prosessen for dårlig. Min sjef fikk den nye prototypen kastet på seg som julekvelden på kjærringa. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor det gikk som det gikk. Jeg er tross alt ingeniør, ikke psykolog.

Designprosessen bak Chrome

Helen Walters har vært på innsiden i Google og sett på innovasjonsprosessen som ledet frem til lanseringen av Chrome; Googles nye nettleser. Møtet med to av de viktigste pådriverne for Chrome er beskrevet nærmere i denne artikkelen i Newsweek 23.09.2008 og er verd å bruke et par minutter på. 

Spesielt at design og brukervennlighet har en like stor rolle i utviklingen som hva som er teknologisk mulig bør vekke ettertanke hos mange innovasjonsaktører. Når vi samtidig vet at en av de største triggerne for å skape "customer evangelists" er nettopp design og brukervennlighet er det opplagt at Google fokuserer på noe som skaper kundeverdi i hele innovasjonsprosessen.

Design by committee...Eller?

Dette er en liten film som har eksistert på nettet noen måneders tid. Jeg ble imidlertid ikke klar over den før den dumpa ned i Google Readern som en sak fra Core77.

Filmen tar utfordringene ved kollektiv produktutvikling på kornet - alle meningene, mangelen på retning og de endeløse markedsdataene som egentlig ikke fører noe steds hen:


Filmen vekker mye fnising og en del tanker. Selv mener jeg at det er mangelen på de myteomspundne brukerne som er det mest graverende, både i filmen og altfor mange andre prosesser i det virkelige liv.

Noen - fortrinnsvis designere - ville nok hevde at det er fordi klienten ikke hører på designeren at det oppstår så mye kluss. Men for å få gjennomslag som designer i en målefiksert businessverden trengs det hardtslående argumenter. En dag med brukere og en enkel mock-up hadde ikke bare sørget for dette, men også gitt kundeteamet en felles forståelse for de virkelige problemstillingene. Det ville også sannsynligvis gjort prosessen mye mer effektiv for alle parter (om enn ikke så morsom å bruke som filmtema:).