Innovasjonsgenerasjonen

I et debattinnlegg i Dagens Næringsliv fredag 9.januar etterlyser SIVAs administrerende direktør Harald Kjelstad større fokus på innovasjon i utdanningen. Han mener at myndighetenes fokus i dag ligger på svært kortsiktige tiltak, og foreslår et universitet for innovasjon. Samme dag rapporterer Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling (ILS) ved Universitetet i Oslo at norske mattelærere gjør undervisningen kjedelig for sine elever.

Dette minner meg om et av de første produktutviklingsfagene jeg tok på NTNU for 7 år siden. Der klaget faglærer Hans Petter Hildre på studentens hang til å opptre som passive observatører i forelesningssalen. I stedet for å drive aktiv utforsking og testing, limte vi oss fast i stolene og noterte ukritisk alt foreleseren kunne finne på å lire av seg. Vi var med andre ord dårlige innovatører. Men etter 12 år på norske skolebenker hadde vi ikke lært mye annet enn å holde kjeft, akseptere og pugge. Nå ble det opptil NTNU å deprogrammere oss, noe jeg vil si de lyktes med i varierende grad.

Spørsmålet er om det er universitetenes ansvar for slike grunnleggende egenskaper hos landets framtidige innovatører. Eller kanskje enda viktigere; er det mulig? Etter at skolevesenet i 13 år har indoktrinert sine elever at lesing og pugging er eneste vei til kunnskap, er det vel mye å forlange at et eventuelt innovasjonsuniversitet skal klare å snu tankegang og handlinger i stikk motsatt retning? Med dagens situasjon vil de i så fall jobbe motstrøms.

Før puggingen tar dem er barn naturlige innovatører. Utforsking, nysgjerrighet og kreativitet kommer lettere til dem enn selv de mest erfarne ingeniører. Er det ikke da synd at disse egenskapene synes å være forsvunnet i det elevene uteksamineres fra videregående skole? Løsningen må være en mer bevisst satsning på innovasjon i grunnskolen. I praksis ville dette bety å spille på barns naturlige kreativitet og nysgjerrighet og linke dette opp til eksisterende fag som matematikk og naturfag. Slik vil den teoretiske kunnskapen settes i sammenheng, og motivasjonen for å lære mer vil styrkes.

På tross av nedslående forskningsrapporter skal det imidlertid sies at det allerede gjøres mye i landets skoler, mye takket være innsats fra engasjerte enkeltlærere. Det kan imidlertid være utfordrende å sørge for tilstrekkelig innovasjonskunnskap i hele skolevesenet. En mulig løsning vil være å etablere obligatoriske leirskoler med fokus på nyskaping og teknologi. I dag er vi flinke til å sende alle skolebarn på fjellet og sjøen, men holder oss trygt i klasserommene når fagene vi har aller mest behov for står på timeplanen. Hvorfor ikke kombinere leirskolens intensitet og opplevelse med et teknologisk og innovativt læringsmål? Med godt trente og kunnskapsrike fasilitatorer vil alle landets elever få innsikt og selvtillit i å gjennomføre et innovasjonsprosjekt, uavhengig av lærersituasjonen på den enkelte skolen.

Resultatet vil være bedre råmateriale for universitetene og generasjoner med handlekraftige innovatører for samfunnet. Uansett tiltak er det i alle fall klart at et innovasjonsuniversitet kun vil fungere som innhold i en julebordstale hvis det ikke tas tak der den grunnleggende kompetansen dannes.